EN HYLLEST TIL IBERIAEN

Nå er sneglesesongen i full gang, ja det er faktisk en god stund siden de våknet til liv igjen og begynte sin iherdige higen etter grøntfor, og de er maaaange og i alle slags størrelser så det går unna på plantene...




Takket være iberiaen lider jeg ikke lenger av plassmangel i bedene.
Jeg får masse frisk luft og mosjon av å plukke snegler flere ganger for dagen, tidlig og sent uansett vær.
Jeg trenger ikke fundere så lenge på hvor jeg skal plante nyervervede planter for de er kanskje blitt oppspist før jeg kommer så langt.
Jeg har ikke problemer med stauder som blir for omfangsrike fordi sneglene holder disse i sjakk så de ikke sprer seg for mye.
Jeg har ikke en mengde med selvsådde frøplanter rundt om i bedene for dette tar sneglene for seg av som en delikatesse.
Jeg trenger ikke kjede meg å lure på hva jeg skal ta meg til for det finnes alltid noen snegler å jakte på.
Jeg slipper å få jord mellom tærene for det går jo ikke an å gå barbent i hagen lengre.
Jeg får øvet opp konsentrasjonsevnen og synet ved å gå å lete etter sneglene under og rundt alle planter og steine og får samtidig et mye nærere forhold til plantene ved å gå å snu og vende på alle bladene daglig.
Har jeg sådd for mange av en sort er det ikke noe problem for sneglene hjelper til med å holde antall planter nede.
Bedene er blitt mye mere oversiktelig etter iberiaens inntog og jeg sparer endel penger på å la være å skaffe meg planter jeg vet er sneglesnacks.
Disse småkrypene bidrar også til at man alltid har noe å irritere seg over. Trenger man å avreagere litt og få ut litt frustrasjon er det bare å ta seg en tur ut for å kverke noen beist.
De bidrar også til unike mønstre på ymse bladverk og får enkelte planter til å fremstå som rene kunstverk.
Snauspiste halvdøde planter sneglene har hatt fest på får meg også til å huske på at sommeren dessverre ikke varer evig og at de fleste plantene snart skal vise seg fra samme bladløse triste side som sine maltrakterte søsken.